Siri Vestengen (NTNU) og Eva Hovda (NTNU) drar i den store sekken med tekstilavfall, mens Saeid Sheikhi (Høyskolen Kristiania) dytter og Camilla Sunde (UiO) betrakter det hele.(Foto: Wasted textiles)
Må vite når klærne er laget
Vi må vite når klærne våre er laget for å bekjempe «fast fashion»
Det er ingen tid å miste i kampen mot verdens stadig voksende
berg av klær som knapt har blitt brukt og aldri vil bli brukt opp - og som
dessverre derfor vil ende opp som avfall. Et viktig tiltak er å merke alle
klær og andre tekstiler med informasjon om når de ble laget.
Kronikk
Ingun Grimstad Klepp PROFESSOR I KLÆR OG BÆREKRAFT, FORBRUKERFORSKNINGSINSTITUTTET SIFO VED OSLOMET
Tone Skårdal Tobiasson JOURNALIST OG FORFATTER
Jens Måge FAGRÅDGIVER, AVFALL NORGE
Kilde: Forskersonen.no
Arbeidet med å bekjempe
såkalt fast fashion har ikke kommet i gang, på tross av at EU
la fram en omfattende strategi for tekstiler med dette formålet i mars 2022.
Det mangler pålitelige data, industrien opererer med svært lite
regulering, og de politiske verktøy som er foreslått favoriserer plast.
Men det er ikke nødvendig for
Norge «å2 vente på EU». Både norske myndigheter, norske kleskjeder og
brands kan innføre produksjonsår på klær nå, med en gang. Det vil sette en
standard for resten av Europa med hensyn til å regulere det som faktisk betyr
noe.
Dyktige studenter dykket dypt i tekstilavfall
Vi må bekjempe ideen om at klær
er døgnfluer. Selve ideen om rask mote bygger på uansvarlig produksjon og
forbruk basert på at industrien forteller oss hva som er «in» og hva som er
«ut», men ikke fakta om produktene.
De nye tallene vi har fått fra
et studentprosjekt i regi av Avfall Norge denne sommeren har i så måte både
overrasket oss og understreket at det er mulig å stagge overproduksjonen med
kunnskap og data.
I prosjektet deltok fire
studenter med en kompletterende og tverrfaglig studiebakgrunn, med følgende
problemstilling: Er det mulig å identifisere hvilke brands tekstilene
stammer fra og er de merket med produksjonsår på noen slags måte?
I løpet av de seks sommerukene
prosjektet varte er det utrolig hva de fikk gjort.
Oppgaven til Camilla Sunde, Eva
Valborg Hovda, Saeid Sheikhi og Siri Vestengen var blant annet å teste ut
plukkanalyser med avfall som kilde til kunnskap om hvor lenge klærne har vært i bruk.
I løpet av de første 13 dagene
av sommerprosjektet analyserte de mer enn 3000 enheter, til sammen over 1 tonn
tekstiler.
Noen har allerede kommet i gang
Ikke overraskende manglet de
aller fleste tekstilene informasjon om produksjonsår. Bare 95 av de 3024
tekstilene som ble analysert hadde informasjon eller en forståelig kode på
«vaskelappen» som ga informasjon om når de var produsert. Flere hadde en egen
produksjonskode, men denne var ikke lett å tyde.
Mange av firmaene med kode
som ikke var lesbar ble kontaktet, og de var ikke uvillige til å identifisere
sine egne koder for å bidra til å besvare spørsmålet studentene stilte: Hvor
gamle er tekstilene når de går ut av bruk?
Fra venstre: Camilla Sunde, Saeid Sheikhi, Eva Hovda, Jens Måge fra Avfall Norge, Kristiane Rabben fra Mepex og Siri Vesteng på Dypdykket, foran Mepex’ lokaler på Slependen, hvor internstudentene gikk gjennom over 3000 tekstilprodukter.Foto: Wasted Textiles
Dette er informasjon som er
viktig i arbeidet med å øke kunnskapen om hvordan vi kan minimere produksjonen
av tekstilavfall - og spesielt den delen av avfallet som knapt er brukt.
Alle mener det er galt å
destruere usolgte klær og tekstiler, sikkert også solgte og ubrukte. Men skal
vi forebygge at de produseres trenger vi metoder for å identifisere dem og de
ansvarlige produsentene.
Et minstekrav til informasjon
bør derfor være å kunne identifisere en produsent og tidspunkt for
produksjonen eller når produktet var tenkt å settes på markedet. Noen gjør
det altså allerede, og i plukkanalysene av de 3000 produktene fra norsk
tekstilavfall (mesteparten sortert ut av husholdninger som “ødelagte
tekstiler”), fant studentene flest med datomerking fra Bestseller, og de fant
flere og flere med slik merking fra de seneste årene.
Vi vet også at noen norske
klesmerker går foran. Voice Norge har en kodet merking, med sesong og årstall
produktet slippes på markedet, altså FW for “fall winter” og SS for “spring summer”.
Northern Playground har gått enda lenger og har klar og tydelig merking av
årstall, ikke helt unaturlig for et selskap som tilbyr gratis reparasjon og
livstidsgaranti på sine produkter.
Gladmeldingen er altså at ingen
trenger å vente på noen, det er bare å brette opp ermene. Norske myndigheter
kan sporenstreks innføre dette kravet. Frankrike har for lengst innført
nasjonale krav til merking av klær som selges i Frankrike, inkludert krav om at
alt som er mer enn 50 prosent syntetisk skal merkes med at det inneholder plast
og dermed bidrar til mikroplast-utslipp.
EU jobber med en revisjon av
forordningen om tekstilmerking samt et nytt regelverk i sammenheng med et
digitalt produktpass (DPP), men vi trenger datomerkingen nå. Vi har verken tid
eller klær å miste. For en gangs skyld kunne kanskje lille Norge innføre
god miljøpolitikk i forkant av EU?
Enkel vei til mer kunnskap
Studentens analyse viser også
at den merkingen vi har i dag er godt egnet for slik type informasjon. Noe av
det som overrasket flere, var at kun 20 prosent av klærne manglet vaskelappen
- og av de 80 prosent som hadde lappen intakt var bare 4,2 prosent
uleselige. 85 prosent av merkene hadde informasjon som identifiserte
klesmerket, og dermed også merkevaren eller importør.
Den formen for merking vi har i
dag er med andre ord god nok til å kunne brukes til informasjonsinnhenting om
mer enn fiber og vask.
Heller ikke kostnadene ved
plukkanalyser er avskrekkende. Med litt justering av opplegg og rasjonalisering
av datafangsten, i såkalt “fast TPR”, kom studentene opp i en hastighet på
mellom 21 og 36 plagg analysert per 30 minutter per person .
Frankrike som har kommet lengst
med regulering av tekstiler har for lengst startet med grundige plukkanalyser
for å kartlegge råstoff for den fremtidige resirkuleringsindustrien.
Bedre data om tekstilavfall
ligger nå inne som noe av det mest konkrete og nye i EU-kommisjonens forslag
til revidert avfallsdirektiv og er på generell basis et viktig element for
all god regulering. Manglende data er et erkjent, men løsbart problem.
Analyser av alder og klesmerke kan gjøres parallelt med andre analyser av
avfallet og dermed ikke by på mye ekstra kostnader.
I prosjektet har studentene
også analysert potensial for bruk av kunstig intelligens og maskinlæring i
arbeidet og også her er det store muligheter for effektivisering.
Hvorfor er dato så viktig?
Et hovedproblem med forsøkene
på å regulere klesbransjen så langt er problemene med å identifisere
enkeltprodukter som miljømessig bedre enn andre. De fleste er enige om at det
som vil monne mest miljømessig er at færre klær blir produsert, men hvordan
oppnå det?
I EUs før omtalte
tekstilstrategi operasjonaliseres dette som «levetid», som igjen antas å kunne
forutsies gjennom å stille krav til «durability» altså styrke, «repairability»,
altså reparerbarhet og «recyclability», altså resirkulerbarhet. Problemet
er bare at ingenting er sterkere enn plast, altså polyester og andre syntetiske
fibre.
Kravet om «sterkere» produkter
vil dermed ytterligere akselerere den plastifiseringen av klærne som vi er inne
i. Dette vil bare styrke fast fashion, siden disse fibrene også er de billigste.
Dermed er dette en katastrofe
både for miljøet og i siste instans for oss forbrukere, som ender opp med en
masse klær vi ikke trenger. Studentens analyser viser som andre analyser av
tekstilavfall at svært mye ikke er ødelagt. Det er med andre ord mer enn sterkt
nok, men blir likevel ikke brukt.
I den nye rapporten
“Kunnskapsstatus for tekstiler og tekstilavfall i Norge” som kom i vår
fra Norsus og
Norion, bestilt av arbeidsgruppa for produsentansvar i Norge, nedsatt av
regjeringen og ledet av Virke, konkluderes det også med at det ikke er
mulig å benytte fiber som utgangspunkt for økomodulering, altså for å bestemme
hvem som skal betale mest i et produsentansvarssystem.
Vårt forslag er å se den andre
veien. Hvilke klær brukes kort tid eller brukes ikke opp? Og hvem er det som
produserer slike klær? Slik informasjon kan brukes til å modulere avgiften i et
EPR system, eller i en frivillig bransjeavtale, men kan også brukes i å utvikle
kunnskap om hvordan overproduksjonen kan motvirkes på andre måter.
God regulering bygger på
kunnskap. Men regulering fører også til kunnskap. De store problemene med å
regulere tekstilbransjen kommer delvis av at vi siden 1980-tallet har hatt for
lite regulering, og dermed tilsvarende lite kunnskap.
Et godt sted å starte er derfor
å gjøre det enklere både for kundene, bedriftene og oss forskere å innhente
kunnskap om tekstilers viktigste miljøparameter: hvorvidt det er noen som vil
ha dem. (Kilde: Forskersonen.no)