Ny internasjonal rapport fremhever SIFOs forskning

Norske klesforskere er ikke bortskjemt med internasjonal anerkjennelse, men nylig pekte en stor internasjonal rapport om grønnvasking i tekstilbransjen på nettopp Forbrukerforskningsinstituttet SIFOs forskning som banebrytende.

Publisert

- Veldig moro og viktig for oss, sier professor i klær og bærekraft, Ingun Grimstad Klepp.

Det er nettstedet EcoAge som har publisert rapporten (https://eco-age.com/resources/great-greenwashing-machine-part-2/), som er ført i pennen av Veronica Bates Kassatly og Dorothee Baumann-Pauly, sistnevnte fra The Geneva Center For Business and Human Rights (GCBHR). I forordet takker de både Klepp og Kirsi Laitala, Klepps mangeårige makker. Sammen har de i flere år levert viktig forskning til blant annet Australian Wool Innovation (AWI) and International Wool Textile Organisation (IWTO) som har vist ulls gode resultater i sosial leve- og brukstid. Dette har vært særlig viktig i sammenheng med hvordan EU ser for seg en mulig merkeordning for produkter, også klær og skotøy – og ikke minst hvordan man skal kunne fremme såkalte «green claims» eller grønne påstander.

Fra venstre Livia Firth, Veronica Bates Kassatly og Dorothee Baumann-Pauly.
Fra venstre Livia Firth, Veronica Bates Kassatly og Dorothee Baumann-Pauly.

Lansering i London

Under lanseringen av rapporten i London (https://www.youtube.com/watch?v=3kKDmji1X3A), trakk også Kassatly frem denne forskningen fra SIFO, da EcoAges grunnlegger, Livia Firth, pekte på «impact per wear» som et av kjernepunktene i rapporten: – Det er jo dette som virkelig teller, ikke hva avtrykket til plagget er når det forlater fabrikken. Bruker du et plagg 100 ganger og det har et avtrykk på 1000, er det mye bedre enn et plagg som har et avtrykk på 200 og som du bare bruker ti ganger. Det er jo ganske opplagt.

Ingun Grimstad Klepp
Ingun Grimstad Klepp

I rapporten skriver de to forfatterne: «Forbruksforskningsinstituttet SIFO – og spesielt Ingun Klepp og Kirsi Laitala har lagt ned betydelig innsats for å undersøke hvor mange ganger folk flest bruker gjennomsnittsplagget, hvordan pleie av plagg påvirker bruk, og om slitasje påvirkes av aspekter som bl.a. fiber og pris. Det er kanskje et tegn på det akademiske nivået på bærekrafts-diskusjonen, at sektoren ikke ser ut til å referere til disse studiene i det hele tatt. I stedet ser det ut til at hele fokuset er på hvor lenge et plagg eies, i stedet for hvor mange ganger det brukes. Og verken relativ pris eller fibersammensetning ser ut til å bli vurdert når det diskuteres.» Både relativ pris og fibersammensetning er nøye vurdert i SIFOs forskning.

Kirsi Laitala
Kirsi Laitala

EUs tekstilstrategi rett rundt hjørnet

30. mars skal EUs strategi for tekstiler, klær og skotøy lanseres, og mens Norge sitter på sidelinjen politisk og venter; har ikke alle sovet i timen. Forskning på bruksfasen har som sagt i årevis vært etterspurt av AWI og IWTO, som har fortvilet over de verktøyene bransjen selv har fremmet som hensiktsmessig for å vurdere produkters miljøavtrykk. Samtlige har gitt naturfibre en dårlig vurdering, og syntetiske en tilsvarende «grønn» status. Kritikk og forsøk på å finne andre måter å telle det som faktisk teller, har ikke nådd frem; men av de mest vokale kritikerne har Veronica Bates Kassatly vært den som har klart å grave frem hvor dårlig data-grunnlaget for de globale snitt-tallene egentlig er.

Dette inkluderer også kritikk av H&M og Norrøna sin bruk av tall på vannforbruk, i sammenlikning mellom konvensjonell og økologisk bomull, med produkter merket med HIGG Co. Samme påstand dukket nylig opp på KIWIs hjemmesider i omtale av Pierre Robert undertøy (https://kiwi.no/tema/hus-og-hjem/er-okologisk-bomull-bedre-enn-vanlig-bomull/).

Både i rapporten, og i YouTube videoen fra lanseringen, får man en inngående beskrivelse av hvor disse tallene stammer fra. Uansett; det SIFO hele tiden har pekt på, uansett om det er politikk eller verktøy som skal evaluere tekstiler, er at bruksfasen glimrer med sitt fravær. – Om et produkt brukes en gang eller hundre ganger, er faktisk avgjørende for miljøavtrykket, og det er nettopp dette som ikke fanges opp av verken HIGG Material Science Index eller EUs Product Environmental Footprint (PEF) metodologi. Det er masse annet som er feil her, men dette er antagelig den store følgefeilen, sier Klepp.

Og hun er utrolig glad for at det er nettopp dette Kassatly løfter frem. – Det er virkelig første gang vår forskning har blitt anerkjent på dette nivået. Det politikere, bransjen og store internasjonale aktører ikke forstår er at «bruk teller». De sitter fast i en vekst-ideologi, hvor de tror at det handler om mer «effektive» produkter basert på «preferred fibers», som viser seg å være f. eks. resirkulerte plast eller økologisk bomull. Men klær må være blant de minst effektive produktene vi har. Vi må jo stadig ha flere, bytter dem ut etter stadig kortere bruk, og uten at vi blir verken vakrere eller varmere av den grunn. Så effektiviteten har faktisk gått ned og ikke opp.

Sviende kritikk av dagens tilnærming

Rapporten konkluderer med følgende i seksjonen som omtaler SIFOs forskning: «Alle disse studiene viser at data allerede er tilgjengelige (om bruk), og det er dessuten betydelig kunnskap om bruk og metoder som trengs for å utvide datagrunnlaget ytterligere. Det er med andre ord ingen saklig grunn til ikke å inkludere bruksfasen i en eventuell vurdering av klærs miljøpåvirkning. Gitt viktigheten av bruksegenskapene til forskjellige fibre, ikke bare i seg selv – når det gjelder antall og type vaskesykluser, osv. – men også når det gjelder deres innvirkning på det totale antallet ganger et gitt plagg brukes, vil det være utilgivelig for det tyske miljømerket Green Button, eller EUs PEF, å etablere en merkeordning som er forbrukervendt, som ignorerer disse hensynene.» Mer om SIFOs forskning finner man her: https://uni.oslomet.no/klesforskning/

Powered by Labrador CMS