Funky funksjonalitet fester seg

Denne gangen tok Oslo Runway ‘hele’ Oslo i bruk, etter å ha hatt mer base-fast virksomhet, med Sentralen som et sentralt holdepunkt. ‘Hang-out’ stedene denne gangen ble Mellomstasjonen og MESH (som de engelske kongelige skal besøke denne uken); mens visningene og presentasjonene fant sted på alt fra Vigelands-museet til Kunstnernes Hus og DogA, eller det som slo best an: produksjons-fasilitetene til designeren.

På Oslo Runway for Tekstilforum: Tone Skårdal Tobiasson

ESP fikk best respons

Men så var det også den visningen som muligens fikk best respons. ESP – eller Elisabeth Stray Pedersen som designeren bak heter – hadde invitert til en intim affære i hennes syfabrikk og hovedkvarter for Lillunn i Kabelgaten. Særlig de utenlandske gjestene syntes dette var både eksotisk og spennende. At det var den beste visningen, slo Condé Nast/Vogue utsendte Omi Chowdhury klart fast og kastet seg over Elisabeth på etter-festen. Bassist Maya Vik på første rad sørget for å vise akkurat hvor ‘it’ ESPs herlig store ullkåper fungerer i motebildet. ESPs jakker og kåper er nemlig både boxy og draperer utrolig bra. Store frakker er overalt og en gjenganger for neste høst og vinter. Der er norsk design virkelig ‘spot on’.

Heftig oransje

Det og noen fargesmell. Joda, jordfarger og grått (og selvsagt svart) dominerte og dukket til og med opp steder vi kanskje ikke hadde forventet det.

Men om vi skal dømme ut fra hva norske motemerker prøver å fortelle oss, er oransje et heftig signal for høst og vinter 2018/19. IBEN, Maud og FWSS gikk for knalloransje signalplagg. I Pippi Langstrømpes ånd, mon tro? Ellers var det knall rødt (Michael Olestad, Cala Jade, Line of Oslo), pretty in pink (By Timo med noen lekre damedresser som sa ‘wow’), flaskete og kongelige blåfarger (Veronica B. Vallenes, FWSS og IBEN) og en sveip innom en spennende grønnfarge (ESP) og ikke minst lilla (Tom Wood). Og selvsagt Admir Batlak som gir oss sukkertøy for øyet i alle farger.

Ullen var ellers på plass, men muligens hadde noen jukset litt fordi ullprisen nå fyker til værs og hentet inn akryl. Grøss og gru. Med dagens kunnskap om mikrofibre og plast er det desidert rapp på lanken. ESP hadde iallfall ting på stell, med Norilia som sponsor og norsk ull tilstede i flere av plaggene. Men ikke fullt så bæærre lekkert var all fuskepelsen. Det er sikkert helt greit at norsk pelsindustri skal utfases, men at fuskepels skal opp og fram er ‘not cool’. Ikke varmer det, miljøvennlig finnes det ikke og stygt er det.

Minimalistisk, punk og viking

Cord-bølgen derimot tåler vi. De overstore skjorte-kjolene som kneppes opp foran og antagelig kommer til å føre til at noen snubler i en trapp eller seg selv og ender på sykehus, er virkelig vakre. Denne ‘husmor-kjolen’ som får ny heder og verdighet, den de på 50-tallet hadde utenpå andre klær for å beskytte de under, blir nå sesongens pynte-plagg. Og da er vi på funksjon, folkens. Det er der Norge leverer, skal vi tro våre utenlandske gjester. De som ser oss utenifra og får akkurat det fugleperspektivet vi trenger for å skjønne oss selv.

– Det tok meg et par visninger å skjønne norsk mote, sier den hollandske stylisten som sitter ved siden av meg i bussen og som er i Norge på sin andre Oslo Runway. – Men nå ser jeg det klart. Dere er minimalister, men litt punk og litt ‘viking’. Dere har det lille ekstra som gjør det spennende.

Funksjon og rebelsk

Hun lar seg klart begeistre av både ESP og Maud, som Høyer viser for annen gang, selv om kolleksjonen er den tredje. Både hos Maud og hos flere av de andre designerne er det kontrastene som fanger oppmerksomhet. Balansegangen mellom kommers, funksjon og det rebelske er ivaretatt, selv om det noen steder gir litt merkelige utslag i styling som bare er rar og ikke noe annet.

Det er særlig noen av damedressene som klarer denne balansen (IBEN, ByTimo, Veronica B. Vallenes og Tom Wood). 70-tallet spøker i kulissene, men det er et årti som nordmenn trives med. Forhåpentlig vil verden der ute også trives med dette, siden eksporten av norske merkevarer øker og utenlandske stylister og presse faktisk kommer til Oslo. Tomboy og ‘stjel plagg fra kjæresten’ looken lever også i beste velgående.

At visningene denne gangen var lagt til fredag og lørdag, rett før Copenhagen Fashion Week – slik at de kunne dra rett videre dit – var helt sikkert kalkulert fra Oslo Runways side. Og selv om ingen Kulturminister denne gangen åpnet ballet (Omi Chowdhury husket godt at han fikk møte den forrige ministeren da han var her sist, og det gjorde inntrykk), var stemningen tydelig god med mye smil og senkede skuldre. Det siste både fordi alt går som det skal og fordi det som vises jevnt over svarer til forventningene.

Søndagen var for øvrig ‘off’ dagen, med ‘off schedule’ arrangementer, blant annet på Kulturhuset som var åpent for alle – med resulterende kaotiske tilstander. Kreativt galskap, uten så mye som et lite nikk til det kommersielle.