Norske roser på catwalken i Moskva

Tekst: Ingun Grimstad Klepp

Den norske ambassaden i Moskva er av utenrikstjenestens aller vakreste og mest verdifulle bygg, og i russisk sammenheng et av de best bevarte eksempel på et rikmannshjem fra den siste tsaren. Her er kunst og litteratur, gull og glitter, og lag på lag med historie. Denne kvelden i april også for første gang ramme for en nordisk motevisning i det Grønne Rommet, eller Gullsalen, som den også blir kalt, toppet av et fantastisk takmaleri med lyseblå himmel, engler og på lette skyer.

Nordisk mote for russiske lesere

Foranledningen for arrangementet var lanseringen nr 51 av det russiske tidsskriftet Fashion Theory: The Journal of Dress, Body & Culture var viet til nordisk mote. Her kan de som behersker det kyrilliske alfabetets vakre krusninger, lese om klær og kleshistorie, dagens moteindustri og designere, utdanning og forskning: Bjørn Sverre Hol Haugen med en artikkel om materielle og teoretiske perspektiver på dagens gjenstandsorienterte museumsforskning på klær, Tone Rasch med en artikkel om skibukser for kvinner og Ingun Grimstad Klepp og Kirsi Laitala om hvorfor det er omtrent dobbelt så mye håndstrikking i Norge som i andre land. Tone Tobiassons artikkel tar opp temaet «langsom mote» som et norsk alternativ med lokal produksjon og varige klær. En tilsvarende bred samling artikler belyste de andre nordiske land, både moteindustrien i dag, og historiske forutsetninger.

Dagen før motevisningen var det seminar med tittelen Nordic Fashion: Going Global/Staying Local i et av byens sentrale kulturhus. Oppmøte av kles- og moteinteresserte designere, studenter og forskere sammen med representanter fra de respektive ambassadene var upåklagelig. Liudmila Aliabieva – som er ansvarlig for tidskiftet og som har redigert både det og seminaret – ledet an, mens ambassadene finansierte deltagerne fra Norden. Det var en spennende sammensetning av historiske og samtidige perspektiver, miljø og lokal produksjon. Det norske bidraget, hvorfor hjemme-produksjon og strikking står så sterkt i Norge, ble svært godt mottatt. Er det virkelig slik at unge mennesker også går med hjemmestrikkede gensere? Det sidrumpa og gammeldagse preget som de hjemmelagde klærne hadde i Norge på 1970-og 80-tallet var lys levende i forsamlingen. Liudmila Aliabieva har interessert seg for Norden i lang tid og invitert flere forskere, designere og andre aktører både til Moskva og til den store årlige kultur- og litteraturfestivalen i Sibir, der klær og design er et eget program. Hun planlegger nå et mer formalisert samarbeid mellom utdannelsen i design på universitetet i Moskva, der hun arbeider og utdanningsinstitusjoner her, slik som OsloMet.

Catwalk med stil

Fra ambassaden deltok både folk med ansvar for kultur og næring. Velkjent for klesbransjen å både å høre hjemme i og faller mellom disse stolene. Både det å tenke klær som mulig eksportnæring og det å faktisk arrangere en visning i et bygg med så store verdier, var nytt og utfordrende. Men Silje Dalehaug, kulturmedarbeider ved ambassaden, oppsummerte: - Vi har fått mange gode tilbakemeldinger på programmet rundt lanseringen av Fashion Theory. Det var et flott arrangement!

Det gir jo håp om at det kan bli flere visninger mellom kandelabrene. På catwalken var det norske bidraget det desiderte beste ifølge vertskapet. Oleanas friske blomster i ny og litt dristigere vevde stoffer fra Krivi Vev og Røros Tweed med norsk ull og større mønster og både færre, dusere og sterke farger er anvendelige, nye og vakre. Innovasjon Norge var straks på banen, slik at Oleana kanskje kan få et nytt og lukrativt marked, basert på den responsen de fikk etter visningen. Ellers deltok også den finske designeren Anni Ruuth, Sissal Kristiansen fra Færøyene og designerduoen Josef Lazo and Andreas Schmidl fra Sverige.

Steffen Fuglerud var strålende fornøyd: - Vi fikk utfordringen om å delta på denne visningen i siste liten, men klarte å snu oss rundt.

En av grunnene fortalte han var «at vi har solgt til Russland før, men det stoppet opp på grunn av den lokale kontakten. En lokal kontakt er viktig blant annet fordi det lett blir mye byråkrati». At klærne vil kunne passe russisk smak og klima trodde både han og vi. Fuglerud var nok mer spent på hvordan Oleanas kunder vil ta imot deres nysatsning, og hvorvidt de vil klare å tiltrekke seg en ny og yngre kundegruppe. Våre roser går både til Oleana og til ambassaden for å våge å satse på noe nytt og vi håper norske klær – med eller uten roser ­– vil gjøre mange russere vakre og varme.