Debatt:

Illfoto: Colourbox.com
Illfoto: Colourbox.com

Hva mener miljøvernministeren om klær og miljø?

Det er ikke lett å lese ut av to svar som er sendt Høyres Liv Kari Eskeland på spørsmål om EUs nye Product Environmental Footprint (PEF) ordning, som står i fare for å merke naturfibrene som de minst miljøvennlige.

Publisert

Debatt

Debattinnlegg skrevet av Tone Skårdal Tobiasson, redaktør i NICE, og Ingun Grimstad Klepp, professor i klær og bærekraft, OsloMet. Innholdet gir uttrykk for forfatternes meninger.

Det vi lurer på er rett og slett om Espen Barth Eide ikke er bekymret for den galopperende bruken av polyester og akryl, med påfølgende problemer som blant annet mikroplast og stadig billigere og dårligere klær? Er han virkelig for en ytterligere økning i spredningen av syntetiske klær som etter en kort opptreden i garderobene våre, eksporteres lett brukt ut av landet til en usikker skjebne? Og i tilfelle hvorfor det? Vi vet ikke svaret, men skal forklare hvorfor vi stiller spørsmålene.

Saken er denne: Det er stilt gjentatte spørsmål om PEF, også fra Høyres stortingsrepresentant Liv Kari Eskeland, som har engasjert seg i saken på vegne av lokal tekstilindustri. I det første svaret skriver klima- og miljøvernministeren at han er kjent med «at syntetiske tekstiler som polyester kommer best ut for noen miljøpåvirkninger, mens for andre miljøkategorier har naturtekstiler mindre negativ påvirkning». Dette ble fulgt opp av Eskeland, som er fra Stord og som kjenner ullindustrien godt.

Tone Skårdal Tobiasson og Ingun Grimstad Klepp
Tone Skårdal Tobiasson og Ingun Grimstad Klepp

Hun er som næringslivspolitisk engasjert, levende opptatt av mulige trusler mot norsk næringsliv. Svaret som kommer på hennes oppfølgingsspørsmål, er overaskende fordi det ikke diskuterer hvilke områder syntetiske fiber (altså plast) er miljømessig bedre enn ull, men i stedet forholdet mellom miljøbelastning fra bomull og syntetiske fiber. Hvorfor det? Mener ministeren at alle naturfibre er like? Og Norge har ingen bomullsproduksjon, så her trues jo ikke norske næringslivsinteresser, bare norske forbrukeres tilgang på et tekstilmateriale de er glade i.

Neste sak i forundringspakken, er det faglige innholdet. Ministeren legger frem to ulike kilder til plastens miljøfortrinn. Det ene er arealbruk. Og ja, det er sant at i livssyklusanalyser (LCA) regnes kvadratmeter «plass» en virksomhet tar, tungt. Det ligger nærmest i sakens natur at naturfibre tar mer «plass» å produsere enn olje. Men denne sammenligningen mellom kvadratmeter som brukes f. eks til beite mot oljeraffineri er lett å kritisere. Fordi det er svært ulike «bruk» av land, og beite har ikke bare negative, men også mange positive effekter (som ikke regnes med), og det også er et spørsmål om hva alternativene er (https://www.nationen.no/motkultur/debatt/sauer-og-kyr-i-lys-av-alternative-klimatall/).

Svakheter ved analyseverktøy

Svært få – og sikkert ikke Barth Eide heller – synes vel at det ville være helt det samme å ha et oljeraffineri eller en polyesterfabrikk kontra sauer på beite, som nærmeste nabo? Og når den plassen det en gang tok for dinosaurer og andre å leve og dø, og så bli til olje, ikke regnes inn, er det fordi tid ikke er med i regnestykket. Hverken hvor lang tid det har tatt å produsere oljen, eller den tiden det vil ta å bryte den ned igjen. Sammenligningen av plassen til å dyrke noe mot plassen industri tar, viser først og fremst hvordan slike analyseverktøy som LCA kommer til kort når natur og syntetisk skal sammenlignes direkte. Dette er også kjernen i kritikken av PEF. Og en av grunnene til at over 60 EU- politikere nå har sendt brev til Kommisjonen, fordi de er bekymret for den måte dette vil bli gjort i den planlagte merkeordningen (https://www.makethelabelcount.org/).

Det andre grunnlaget ministeren trekker frem er vannforbruk og igjen er sammenligningen polyester mot bomull. Om dette spørsmålet er det en heftig pågående debatt. Det blir nærmest litt stusselig at den dokumentasjonen som det henvise til, er en rapport fra SIFO fra 2012. Det er selvsagt hyggelig at SIFOs arbeid verdsettes, men denne rapporten bygger på tall fra 2007, som igjen bygger blant annet på tall fra forrige årtusen. Kunnskapen om miljøbelastninger har endret seg en god del på disse årene, og helt generelt regnes LCA som ferskvare og da snakker vi om noen få år før de mister sin verdi. LCAer bør gjentas minst hvert femte år, mange sier hvert tredje.

Både vi, Barth Eide og rapporten han henviser til som sammenlikner fibre mener at forskjellen mellom fibrene er svært liten, globale snitt-tall tatt i betraktning, og at det viktigste er at klær lages av de fibre som er best egnet for formålet. Da brukes de lenge og mye, og da setter vi pris på dem og tar godt vare på dem. Det som er problemet, er at slik PEF nå utvikler seg, blir det store forskjeller mellom fibrene, og det er naturfibrene som kommer dårligst ut. Svært mange liker faktisk naturfiber, bunadskjorter i lin, gensere i ull, og kanskje til og med et silkesjal eller slips, men ull er ikke lenger ull, men full av akryl og polyester, og bomull er stadig mer «polycotton».

Grønnvasking av plast

Bunader i polyester vil neppe gå i arv. I mange produkter er plast best og de syntetiske fibrene er også bedre enn andre fiber til mye. Den raske økningen i bruken av syntetiske fiber, og den enda raskere økningen som er planlagt av industrien, har derimot ikke kommet fordi syntet er best. Å utvikle en merkeordning som vil stemple plast som grønt er som å helle bensin på bålet i en verden som trenger å kjøles ned. Polyester er i dag over 60 % av tekstilfiberproduksjon og den eneste måten moteindustrien kan fortsette å vokse. Det er også derfor industrien legger så mye arbeid i å grønnvaske plast. Denne jobben klarer de helt fint uten hjelp fra en norsk klima- og miljøvernminister eller europeiske merkeordninger.

Press fra to kanter

Derfor lurer vi. Vet Espen Barth Eide hva som egentlig sto i brevet han har skrevet under på? Vi har vanskelig for å tro at han er en vanlig plastpusher, selv om regjeringens oljepolitikk jo forundrer flere enn oss. Er virkelig hans høyeste ønske å ta bort de få klærne som fortsatt finnes i naturmaterialer fra markedet? Og gjøre det enda vanskeligere å leve av ullproduksjon og ullindustri i Norge? Dette lurer nok også Liv Kari Eskeland og de andre i Høyre på. Derfor la Høyres Mathilde Tybring-Gjedde, Sandra Bruflot og Mari Holm Lønseth 17. februar frem et representantforslag i stortinget om strengere krav til tekstilnæringen. Regjeringen skvises dermed fra både høyre og venstre i politikken, og interessant nok i hovedsak av kvinnelige representanter. I Høyres forslag er PEF tatt med, og både problemene med plast og mikroplast nevnes. Om virkelig Barth Eide ønsker seg en fremtid kledd i plast, så får han nå anledning til å skrive det ut i klartekst. Vi venter i spenning.

Powered by Labrador CMS