I Dagens Næringsliv 27.3 forklarer Anne Therese Gullberg om det nye Green Claims direktivet [TT1] som ble lansert forrige uke fra EU kommisjonen, og hva det innebærer for markedsføring av produkter og tjenester som grønne.
For de som ikke orker å
lese hele
dokumentet [TT2] som
ble sendt ut, gir hun en fin innføring i hva som, om dette vedtas, vil gjelde for
bedrifter og organisasjoner på det europeiske markedet.
Kronikk
Kronikk av Ingun Grimstad Klepp, professor i klær og bærekraft ved Forbrukerforskningsinstituttet SIFO ved Oslo MET og Tone Skårdal Tobiasson, journalist og forfatter.
Kronikken gir uttrykk for forfatternes meninger.
Vi vil gjerne fortelle litt om hvordan vi har opplevd
Brussels lydhørhet. For en tid tilbake skrev vi kronikken EU truer bunaden, først i
Tekstilforum[TT3] ,
så publiserte Nettavisen[TT4] den. Men kronikken skapte rabalder, og selv om mange mente vi hadde tatt for
mye Møllers tran fikk vi vekket flere.
Ingun Grimstad Klepp
Vi skrev kronikken, og andre tekster om samme tematikk,
basert på forskning og kunnskap om hva som foregår i den tekniske komiteen som
arbeider med Product Environmental Footprint Category Rules (PEFCR) for
klær og sko, et arbeid med å lage en miljømerkeordning for alle produkter
basert på livssyklusanalyser. Dette skriver også Gullberg om, og helt korrekt
sier at ordningen ikke er i mål. I alt 16 ‘kategorier’ som måler
bærekrafts-aspekter er med, og her kommer naturmaterialer som ull og silke
dårlig ut, mens polyester vinner. Dermed truet også PEFCR bunaden, og støtter
«fast fashion». Når folk fikk lest forbi overskriften, skjønte de også at dette
er tullball, polyester er ikke det mest miljøvennlige materialet, og ifølge ny forskning
fra SIFO vet folk flest det[TT5] .
At tekstilindustrien selv har sittet med bukten og begge ender i utviklingen av
PEFCR og sikret seg at den billigste og lettest tilgjengelige fiberen som de
tjener mest på, er blitt mest miljøvennlig, er et tankekors.
Tone Skårdahl Tobiasson
For en tid tilbake fikk vi se et utkast til dette
direktivet, og konstaterte at det var fullt av feil, sett med forskningsøyne.
Men det endelige dokumentet var mye bedre og hadde tatt inn over seg de mange
innspillene vi og andre har kommet med.
Det er ikke lett å vite hva som har ledet frem til at
feilene ble rettet opp, men vår opplevelse er at EUs byråkrater, embetsfolk og
politikere er genuint opptatt av å gjøre det som er riktig.
Mange har spilt på lag: Forbrukertilsynets avgjørelse mot
Norrøna i saken om Higg merket har vært viktig. Avdelingsleder Tonje Drevland
har i etterkant av saken blitt invitert inn i store internasjonale fora for å
forklare bakgrunnen og utdypet hvordan Industrien må tenke nytt for å få slutt
på grønnvaskingen. Dette ser vi klare spor av i GCD. Det samme har mange av de
innspill og innsigelser vi har bidratt med sammen med andre forskere, kritiske
journalister og aktører som Make the Label Count[TT6] .
Det har vært helt nødvendig med sterkt skyts for å demme opp mot mote- og
sportsindustriens egen plan om evig vekst basert på billig plast i form av
polyester. En fiber som i dag utgjør over 60% av alle tekstiler.
Plastifiseringen av tekstilindustrien har gått under radaren, men nå har vi
data som forteller hvor ille det er, og hvor ille tekstilavfallet som hoper seg
opp i den tredje verden er, blant annet med en rapport fra European Environmental Agency[TT7] .
Også de har vært lydhøre for forskningen, og er blitt gode støttespillere i
kampen for å parkere PEFCR inntil den eventuelt er radikalt forbedret. I GCD
står det at denne typen merking ikke kan iverksettes før den tar for seg flere
aspekter, blant annet mikroplast.
Mote-
og sports-industrien har i mellomtiden meldt at de er «skuffet» over GCD og
mener direktivet ikke møter deres forventninger[TT8] .
Ingen gjør lurt i å sette bukken til å passe havresekken. Vår opplevelse er at
for å få oppmerksomhet, må utestemme til, men når du har fått oppmerksomhet og
finner de riktige menneskene i Brussel, er det fakta på bordet som gjelder, og
å vise at politikk og forskning må samstemmes. Om det vil bli lettere å få
gehør for viktigheten av miljøpolitikk i Norge med et EU medlemskap vet vi
ikke, men at det er der det skjer, er åpenbart. GCD er lovende både fordi det
forskyver styrkeforholdet mellom industriens egne perspektiver og forskning.
Det vil få stor betydning også for norske forbrukere om det blir vedtatt, slik
det er nå, og for det bedre.
