Bergans, Norrøna og Varner med i svensk karboninitiativ

Tekst: Tone S. Tobiasson

Under den svenske moteuken, som var heldigital i forrige uke, presenterte STICA sin første framdriftsrapport (https://www.sustainablefashionacademy.org/sites/default/files/stica_report_1.0_210210.pdf). Her finner vi en oversikt over alle firmaene som har blitt med i STICA, og på listen sammen med H&M, Lindex, KappAhl, Fjällräven og mange andre kjente svenske aktører finner vi Bergans, Norrøna; Kid Interiør og Varner. I rapporten kan vi lese både hva grunnlaget for hvert firma er, når det gjelder det som defineres som karbonutslipp som skal kuttes, og kuttene som er gjennomført; samt hva ambisjonene er. Noen har nemlig høyere ambisjoner enn 50 % kutt.

Norske ambisjoner tallfestet

Lindex mener de skal ha kuttet 100 prosent innen 2023, KappAhl mener de skal klare 80 prosent innen 2030. De norske har følgende ambisjoner: Bergans sier 60 prosent innen 2025, Kid vil gå for 30 prosent innen 2030, Norrøna sier 40 prosent innen 2025 og Varner holder seg på hele initiativets snitt på 50 prosent.

Men hva skal de kutte? Ikke hele CO2 avtrykket sitt, målene gjelder det som kalles Scope 1, som rett og slett er det de har direkte kontroll over: Egne utslipp på kontorene og i egne butikker. Som selvsagt er det som er enklest å løse. Mye mer komplisert er det som går forut i verdikjeden, det som disse mange merkevarene har dårlig eller ingen kontroll over. Det er også en utfordring å vise det som skjer i forbrukerfasen og ikke minst i fasen hvor klærne skal avhendiges; og hvilke CO2 avtrykk dette representerer. Ser vi på STICAs egne beregninger representerer dette store, dog ikke massive deler, av avtrykket.

Klimablindhet?

Så hva monner? Og er det hensiktsmessig å fokusere kun på klima? I den times-lange lanseringen av STICAs framdriftsrapport (https://stockholmfashionweek.se/climate-action-the-countdown-continues), fortalte Michael Schragger at de selvsagt skal bore seg ned i systemene, i klimautslippene fra leverandørene og fra fiberproduksjon. Dette arbeidet har så vidt begynt, og ifølge Schragger foregår det nå – samtidig som utslippene i 2020 nå skal beregnes for Scope 1. Dette skal presenteres neste år til samme tid.

At STICA kun fokuserer på karbonutslipp, medførte en smule kritikk fra Eva Eiderström (som leder arbeidet i svenske Naturskyddsföreningen med merkeordningen Bra Miljöval). Under presentasjonen minnet hun STICA på å «Ikke bli klimablinde!». Hun pekte spesifikt på det å fokusere på fornybar energi kan gi uønskede konsekvenser, som tap av biodiversitet (som hun minnet alle på er irreversibelt) og ikke minst at store landområder som kunne bidratt til andre formål, blir omgjort til «energiproduserende parker». Dette handler jo om hvor vindturbiner og solcellepaneler faktisk plasseres og hva de forskyver av annen virksomhet, som ikke nødvendigvis teller i et klimaregnskap.

Sandra Roos, bærekraftsansvarlig i KappAhl og tidligere forsker i svenskenes store tekstilprosjekt MISTRA, imøtegikk kritikken med å påpeke at det er enklere å fokusere på temaene klima, vann og kjemikalier hver for seg, for å oppnå effekt og handling. Det er for øvrig mye av hennes arbeid i MISTRA som brukes for å få til de konkrete tiltakene. For å oppnå de store reduksjonene er det to ting som særlig monner, ifølge hennes beregninger: Hvilken innfargingsmetode som brukes på de syntetiske tekstilene og akkurat det å bytte til fornybar energi. På direkte spørsmål om utregningene ser på vekstreduksjon som en vei fremover, blir det hele litt mer ullent; siden en 10 prosent forlengelse i levetid er eneste som er tallfestet og som tilsvarer en 9 prosent reduksjon i karbonavtrykket. Til sammenlikning hadde scenarioene for en annen energimiks potensiale for 29 prosent reduksjon.

Fibervalg

Fibervalg er uviktig Og når vi er inne på tema «regnskap», skjedde det noe under denne presentasjonen som fort kunne blitt forbigått i stillhet, men som egentlig var utrolig viktig. Sandra Roos snakket om at fokuset på naturfibre som bedre enn syntetiske, er et blindspor:

«Fibervalget er faktisk ikke så viktig. Vi har forsket i over åtte år for å finne ut hva som er den mest miljøvennlige fiberen. Det er bra polyester og det er dårlig polyester. Det er dårlig og det er bra bomull. Det er verdikjeden som utgjør forskjellen, ikke fiberen, med ett unntak: konvensjonell bomull.»

Med andre ord, så har alt det arbeidet som er nedlagt av Sustainable Apparel Coalition (SAC) og deres Higg Index MSI, hvor naturmaterialene kommer dårligst ut, helt meningsløst. H&M har nettopp anbefalt at EU legger Higg Index til grunn for sitt arbeid med PEF (Product Environmental Footprint) og Zalando har signalisert at de vil kreve av alle merkevarer som selges gjennom dem må bruke dette verktøyet. Men mulig begge bør revurdere sitt ståsted, når en av de som har brukt mye tid og energi på å finne ut av dette, kaster inn håndkleet og sier at det er et blindspor. Da bør faktisk alle ta dette til etterretning, og legge den ballen død en gang for alle.